Nå begynner jeg å tuva å komme godt på vei med vår digitale fortelling. Vi har lest inn hele fortellingen og har begynt på bildene. Vi har valgt å "lage" bildene våre selv, det vil si vi klipper og limer litt i bilder vi har funnet på nett eller tatt selv. Vi hadde egentlig tenkt å bruke photoshop, men den jeg har er på svensk og lite samarbeidsvillig, så derfor har vi brukt paint. Dette blir da noe som Manovich skriver om, at vi selekterer. Vi henter stoff(bilder,musikk,lyd) som allerede er laget og setter det sammen. Vi kan vel også kalle det en slags montasje, hvor bildene blir satt sammen for å fortelle en historie(selv om vi her også har en fortellerstemme).
Vår utfordring nå blir kommunikasjonen oss i mellom, siden tuva er i usa. Kanskje vi må teste ut det John Thomas og Simon viste oss om telekommunikasjon.
mandag 15. mars 2010
fredag 5. mars 2010
Skipssimulator!
Forrige fredag var vi på utflukt til Lade på skipssimulatorsenteret!
Det var en veldig artig opplevelse!
Først var vi opp i kran, hvor Simon ble kranfører. Selv om "bildet" som vi utspilte handling i, tydelig er animert, var det lett å leve seg inn i den virituelle verdenen.
Det var en veldig artig opplevelse!
Først var vi opp i kran, hvor Simon ble kranfører. Selv om "bildet" som vi utspilte handling i, tydelig er animert, var det lett å leve seg inn i den virituelle verdenen.
torsdag 18. februar 2010
Chandler: "The Transmission Model of Communication"
Jeg har enket nok tatt med grove trekk hva Chandler skriver i sin artikkel om modeller for kommunikasjon:
Claude Shannon og Warren Weaver opprinnelige modell består av fem elementer:
1. En informasjonskilde, som produserer en melding.
2. En sender som koder meldingen til signaler
3. En kanal, der signalene er tilpasset for overføring
4. En mottaker som 'dekodes' (rekonstruerer) meldingen fra signalet.
5. En destinasjon, hvor meldingen kommer.
Shannon og Weaver hevdet at det var tre nivåer av problemene med kommunikasjon:
1 Teknisk problem: hvor nøyaktig kan meldingen sendes?
2 Den semantiske problemet: hvordan er nettopp betydningen "formidles?
3 Effektiviteten problem: hvor effektivt påvirker den mottatte mening atferd?
Styrkene av Shannon og Weaver's modell er dens
* Enkelhet,
* Generalitet
* Kvantifiserbarhet
Slike fordeler har laget denne modellen attraktiv for flere akademiske disipliner. Den trakk også faglig oppmerksomhet til menneskelig kommunikasjon og 'informasjon teori ", som fører til ytterligere teori og forskning.
Shannon og Weaver er svært mekanistisk modell for kommunikasjon kan ses som basert på en transport-metafor, hvor forutsetningene for metaforen innebærer at
* Språk fungerer som en kanal, overføre tanker kroppslige fra en person til en annen;
* At folk kan sette sine tanker og følelser i ord skriftlig og språklig;
* Ved å kunne fullføre overføringen av inneholdet av tanker eller følelser, og formidle dem til andre;
* I lytting eller lesing; å kunne trekke ut tanker og følelser igjen fra ordene.
Kort sagt, er transmissiv modellen for lite direkte for samfunnsvitenskapelig forskning på menneskelig kommunikasjon. Dens reduktive innflytelse har konsekvenser ikke bare for forståelse av kommunikasjon generelt, men også for bestemte former for kommunikasjon som tale og lytting, skriving og lesing, tv-titting og så videre. I utdanning, representerer det en tilsvarende transmissiv modell for undervisning og læring. Og i persepsjon generelt gjenspeiler den naive 'realistiske' forestilling om at mening finnes i verden venter bare dekoding av passiv tilskuer. I alle slike sammenhenger, undervurderer en slik modell kreativitet i lov av tolkning.
Alternativer til transmissive modeller for kommunikasjon er vanligvis beskrevet som konstruktivistisk: slike perspektiver erkjenner at betydningene er aktivt konstruert av initiativtakere.
Claude Shannon og Warren Weaver opprinnelige modell består av fem elementer:
1. En informasjonskilde, som produserer en melding.
2. En sender som koder meldingen til signaler
3. En kanal, der signalene er tilpasset for overføring
4. En mottaker som 'dekodes' (rekonstruerer) meldingen fra signalet.
5. En destinasjon, hvor meldingen kommer.
Shannon og Weaver hevdet at det var tre nivåer av problemene med kommunikasjon:
1 Teknisk problem: hvor nøyaktig kan meldingen sendes?
2 Den semantiske problemet: hvordan er nettopp betydningen "formidles?
3 Effektiviteten problem: hvor effektivt påvirker den mottatte mening atferd?
Styrkene av Shannon og Weaver's modell er dens
* Enkelhet,
* Generalitet
* Kvantifiserbarhet
Slike fordeler har laget denne modellen attraktiv for flere akademiske disipliner. Den trakk også faglig oppmerksomhet til menneskelig kommunikasjon og 'informasjon teori ", som fører til ytterligere teori og forskning.
Shannon og Weaver er svært mekanistisk modell for kommunikasjon kan ses som basert på en transport-metafor, hvor forutsetningene for metaforen innebærer at
* Språk fungerer som en kanal, overføre tanker kroppslige fra en person til en annen;
* At folk kan sette sine tanker og følelser i ord skriftlig og språklig;
* Ved å kunne fullføre overføringen av inneholdet av tanker eller følelser, og formidle dem til andre;
* I lytting eller lesing; å kunne trekke ut tanker og følelser igjen fra ordene.
Kort sagt, er transmissiv modellen for lite direkte for samfunnsvitenskapelig forskning på menneskelig kommunikasjon. Dens reduktive innflytelse har konsekvenser ikke bare for forståelse av kommunikasjon generelt, men også for bestemte former for kommunikasjon som tale og lytting, skriving og lesing, tv-titting og så videre. I utdanning, representerer det en tilsvarende transmissiv modell for undervisning og læring. Og i persepsjon generelt gjenspeiler den naive 'realistiske' forestilling om at mening finnes i verden venter bare dekoding av passiv tilskuer. I alle slike sammenhenger, undervurderer en slik modell kreativitet i lov av tolkning.
Alternativer til transmissive modeller for kommunikasjon er vanligvis beskrevet som konstruktivistisk: slike perspektiver erkjenner at betydningene er aktivt konstruert av initiativtakere.
onsdag 17. februar 2010
Chat
Har akkurat prøvd ut chattefunksjonen på omegle.com/
Sitter igjen med en ambivalent følelse. I noen av "rommene" var den fremmede veeeldig ærlig, og rett på ska, som for min del virker litt ubehagelig. Når jeg møter personer for første gang, er det vanlig å presantere seg føsrt, og gradvis bli bedre kjent. Men her er det rett på utlevering av personlig informasjon, som seksuell legning.
I dette chatrommet er man helt anonym, så det kan være en mulighet for å vise seg fram som den man er, for å se hvilken respons man får av den andre fremmede. Da tenker jeg på dette med utlevering av seksuell legning, at man kanskje ikke er trygg på seg selv og vil fortelle "noen" før man forteler det til mennesker i den "virkelige" verden. En annen innfallsvinkel er at de rett og slett er ute etter "griseprat" med noen som er lik en selv. At man får en illusjon om at den man snakker med har samme legning, samme interesser osv. Men da må man også huske at det er lett å utgi seg for noen man ikke er, og at forskjellige folk har forskjellige motiv for sin aktivitet på nett. Da jeg prøvde, utga jeg meg for å være en 22 år gammel gutt ved navn Gaute. At man kan utgi seg for noen andre, gjør jo også at samtalen ikke blit "ekte".
Tilbake til min opplevelse; som jeg sa er ikke disse samtalene bygd opp på samme måte som en samtale ansikt-til-ansikt. Man er mer rett på sak. Likevel hadde noen av de jeg snakket med noen andre mål for samtalen, enn å være perverse. At man møter på noen man faktsik kan ha en samtale med, å bli interessert i hva den personen mener og hvordan han/hun er.
Et annet poeng med dette chatrommet, er at det er mennesker fra hele verden som er pålogget. Man har altså mulighet til å komme i kontakt med mennesker man aldri ellers villa ha kommet i kontakt med. Et annet poeng med denne chatten er at man ikke vet hvem man kolbler seg opp mot, man blir presantert som "stanger", og må deretter skape en dialog. At det er en slik funksjon, gjør at man snakker mer tilfeldig med andre, istedet for å velge og selektere ut fra personligekrav, som navn, utseende osv.
Et chatrom som dette har også en underholdningsverdi. Har man lite å gjøre, og ingen andre å være sosial med, kan man jo fort komme i kontakt ved å logge seg på. Kanskje chattekanaler kan gjøre en mindre ensom?
I forhold til Qvortrups kommunikasjonens ordne, kan man både se chattefunkjsonen fra 1.orden, 2.orden, og 3.orden. Qvortrups 1.orden går ut på at man iakktar hverandres seleksjoner. I et chatrom kan dette komme til uttrykk i at A skreiver noe, som B følger opp. I 2.orden iakktar man hverandres seleksjonskriterier, her (i chatrommet) kan dette være at B stiller spørsmålstegn ved As motiver ved å snakke med B, altså B analyserer A. I 3.orden iakktar man kriteriene for seleksjonskriteriene. Et eksempel på det kan være at B sammenligner og setter samtalen man har med A, med den man har med C opp mot hverandre.
Sitter igjen med en ambivalent følelse. I noen av "rommene" var den fremmede veeeldig ærlig, og rett på ska, som for min del virker litt ubehagelig. Når jeg møter personer for første gang, er det vanlig å presantere seg føsrt, og gradvis bli bedre kjent. Men her er det rett på utlevering av personlig informasjon, som seksuell legning.
I dette chatrommet er man helt anonym, så det kan være en mulighet for å vise seg fram som den man er, for å se hvilken respons man får av den andre fremmede. Da tenker jeg på dette med utlevering av seksuell legning, at man kanskje ikke er trygg på seg selv og vil fortelle "noen" før man forteler det til mennesker i den "virkelige" verden. En annen innfallsvinkel er at de rett og slett er ute etter "griseprat" med noen som er lik en selv. At man får en illusjon om at den man snakker med har samme legning, samme interesser osv. Men da må man også huske at det er lett å utgi seg for noen man ikke er, og at forskjellige folk har forskjellige motiv for sin aktivitet på nett. Da jeg prøvde, utga jeg meg for å være en 22 år gammel gutt ved navn Gaute. At man kan utgi seg for noen andre, gjør jo også at samtalen ikke blit "ekte".
Tilbake til min opplevelse; som jeg sa er ikke disse samtalene bygd opp på samme måte som en samtale ansikt-til-ansikt. Man er mer rett på sak. Likevel hadde noen av de jeg snakket med noen andre mål for samtalen, enn å være perverse. At man møter på noen man faktsik kan ha en samtale med, å bli interessert i hva den personen mener og hvordan han/hun er.
Et annet poeng med dette chatrommet, er at det er mennesker fra hele verden som er pålogget. Man har altså mulighet til å komme i kontakt med mennesker man aldri ellers villa ha kommet i kontakt med. Et annet poeng med denne chatten er at man ikke vet hvem man kolbler seg opp mot, man blir presantert som "stanger", og må deretter skape en dialog. At det er en slik funksjon, gjør at man snakker mer tilfeldig med andre, istedet for å velge og selektere ut fra personligekrav, som navn, utseende osv.
Et chatrom som dette har også en underholdningsverdi. Har man lite å gjøre, og ingen andre å være sosial med, kan man jo fort komme i kontakt ved å logge seg på. Kanskje chattekanaler kan gjøre en mindre ensom?
I forhold til Qvortrups kommunikasjonens ordne, kan man både se chattefunkjsonen fra 1.orden, 2.orden, og 3.orden. Qvortrups 1.orden går ut på at man iakktar hverandres seleksjoner. I et chatrom kan dette komme til uttrykk i at A skreiver noe, som B følger opp. I 2.orden iakktar man hverandres seleksjonskriterier, her (i chatrommet) kan dette være at B stiller spørsmålstegn ved As motiver ved å snakke med B, altså B analyserer A. I 3.orden iakktar man kriteriene for seleksjonskriteriene. Et eksempel på det kan være at B sammenligner og setter samtalen man har med A, med den man har med C opp mot hverandre.
onsdag 10. februar 2010
virituelle verdner
.. har jeg aldri satt meg inn i, og må si jeg er kritisk til. Personlig kan jeg ikke forstå hvordan noe så virkelighetsfjernt kan være så virkelig for andre, at de bruker mer tid der enn i den virkelige verden er for meg utenkelig.
Noe jeg har lurt litt på er dette med identiet på nett. I en slik virituell verden skaper man sin egen Avatar, på samme måte som man lager seg en spiller i et vanlig spill. Men hvordan oppfører man seg i disse verdene i forhold til i det virkelige liv? Hva er retningslinjene? Skal man være seg selv, eller er det greit å være en "bedre" utgave av seg selv? At man i det heletatt skal lage en "rollefigur", gjør det mer virkelighetsfjernt for min del. For å sette det litt på spissen, kan man kanskje påstå at taperne i den vikelige verden, er vinnerne i den virituelle verden - realitetsflukt?
Abonner på:
Kommentarer (Atom)